Så mange vårer jeg har satt her ved skrivebordet mitt med gardinen trukket helt ned og konsentrert meg om å skrive og ignorere vårsolen der ute. Denne våren er ikke sånn, for jeg skriver ikke. Etter sleppet av «Innsteg» ble jeg syk og var nede for telling i over to måneder, og skrivingen stoppet opp. Det er sånt en kan få panikk av, og det er laget mange dårlige filmer om forfattere med skrivesperre så jeg forstår at det er vanlig å få panikk. Det har jeg også hatt før, som i

Jeg leiter etter et ord for gleden ved å skape. Den gnisten når en ide dukker opp: Om hvordan et blankt utgangspunkt, som et ark eller en fjøl, kan få det til å spinne av mulighetene det er for å lage noe på det. Eller når jeg ser noe og får en klar ide om hva det kan bli til, som et vakkert bilde i et blad jeg ser kan brukes som utgangspunkt for en collage. Eller når noe som ikke fungerer gjennomgår en forandring og bli noe som kan brukes igjen, som å lappe en slitt strikkej

(innlegg i Stavanger Aftenblad denne uken:) Rekk opp hånden alle som vil behandles av en sykepleier som har studert faget sitt gjennom Chat GTP. Fordi hun ikke orket å lese pensum for de bøkene var så skinnsykt tykke, særlig den anatomiboken var helt umulig å komme seg gjennom. For eksempel en sykepleier-student som i en sak på tv om at studenter ikke kjøper pensumbøker lenger, stod og sa helt alvorlig at: «Hvorfor skal jeg lese hele den tykke boken når jeg kan finne ut det l

(funnet i gamle notater:) De kom til nabolaget seint lille julaften. Alle juletrærne var pyntet, julegrøten var kokt og spist, og alle hadde vært hos hverandre og levert julegaver. Freden begynte å senke seg og vi gledet oss til selve julen skulle komme. Det var da to skikkelser dukket opp i mørket. De gikk langsomt, og vi så dem ikke ordentlig før de nærmet seg husene. Klærne deres så stygge og gamle ut, og begge hadde langt hår. Vi trodde først at det var to kvinner på grun