Vår uten gardin

Så mange vårer jeg har satt her ved skrivebordet mitt med gardinen trukket helt ned og konsentrert meg om å skrive og ignorere vårsolen der ute. Denne våren er ikke sånn, for jeg skriver ikke. Etter sleppet av «Innsteg» ble jeg syk og var nede for telling i over to måneder, og skrivingen stoppet opp. Det er sånt en kan få panikk av, og det er laget mange dårlige filmer om forfattere med skrivesperre så jeg forstår at det er vanlig å få panikk. Det har jeg også hatt før, som i diktet på bildet. Men underlig nok ikke nå. Det er bare ikke noe som dirrer etter å bli skrevet, ikke noe tema som presser på eller noen ord som bare må på papir. Jeg skriver dagbok som alltid, og av og til en sånn ti minutters øvelse som er en favoritt: «Skriv ti minutter uten å tenke eller løfte pennen». Så det er ikke det at ordene ikke er der, det er bare ikke noe driv til å skape noe med dem.

Men jeg har altså ikke panikk. For det kommer nok tilbake, og kreativiteten dukker opp alle mulige andre steder så den er slett ikke borte. Nå har jeg tatt i bruk en Idé-bok for å skrive ned og prøve lage en slags orden i alle idéene som popper opp til alle tider, særlig om kvelden når jeg har lagt meg. Når jeg får skrevet dem ned får hjernen ro og jeg kan hente dem frem igjen seinere. Men inntil da, går den i loop om og om igjen hvordan jeg kan lage det ene eller løse det andre eller gjøre om på det tredje. Jeg har sydd litt etter at jeg fikk ny symaskin av kjæresten til jul, men merker at det må være noe jeg skal sy om. Kjøper jeg et stykke nytt stoff blir det liggende, og prøver jeg sy noe av det blir det stopp igjen. Det er noe med det å skape om som trigger meg, det at noe kan forandre form bli brukt om igjen til noe annet. At det ikke blir perfekt men levende, at det ikke passer helt og må skjøtes på et hjørne eller lages et nytt felt. Det er det samme med bøker, som jeg jo stort sett lager av gjenbrukt papir. Det å rive innmat til boken av blanke sider fra en bok som er kastet biblioteket eller et fint bilde fra et magasin, få dem til å bli en bunke og sy dem sammen, lage en forside med collage der alle bitene er gjenbrukt og samlet i en skuff som har alle de formene og fargene jeg liker. Jeg vet ikke hvorfor, det er bare så mye gøyere enn å ta en bunke nye A4 ark og rive dem i like store deler. Det blir ikke noe liv i det, det blir for perfekt og jeg liker ikke perfekt. Av samme grunn er det så vidunderlig å være i hagen nå, alt lever og endrer seg og jeg vet aldri helt hva det blir til, det vi planter og lager der ute. Det spinner av idèer og arbeidslyst, men akkurat nå regner det, så jeg fikk fikk ro til å få skrevet dette!

En ting jeg har brukt tid på denne vinteren, er å kvitte meg med amerikanske program og apper. Jeg vil ikke at de fullstendig gale folka skal ha innsyn i det jeg skriver og lager, det skal være mitt og de jeg ønsker å dele det med. Så nå har jeg nesten kuttet ut Google, og erstattet det med europeiske alternativ som lover å ikke samle inn dataene mine. Og oppdager at de viser veien, oversetter, leser nett og AI`er like godt som de amerikanske. Foto-lagring har jeg ikke orket ta tak i enda, så det er de neste. Det jeg ikke klarer løse, er skriving og filbehandling, for det må jo fungere. Og denne bloggen – tanken på å begynne på nytt er et ork… Men det kommer, jeg skal kvitte meg med alt jeg kan som har bindinger til den gjøken av en president og den skinnsyke ideologien de har der borte. Har dere noen innspill til europeiske alternativ, si gjerne fra.

Har du ikke skaffet deg diktboken «Innsteg» enda, så har jeg mange igjen det er bare å si fra. Håndlaget bokmerke følger med. Og lurer du på hvorfor jeg ikke har skrevet på bloggen på en lang stund, så er det fordi mottoet for alt jeg gjør på nett er dette:

Hvis du ikke har noe å si

Ikke si det.