En julefortelling

(funnet i gamle notater:)

De kom til nabolaget seint lille julaften. Alle juletrærne var pyntet, julegrøten var kokt og spist, og alle hadde vært hos hverandre og levert julegaver. Freden begynte å senke seg og vi gledet oss til selve julen skulle komme. Det var da to skikkelser dukket opp i mørket. De gikk langsomt, og vi så dem ikke ordentlig før de nærmet seg husene. Klærne deres så stygge og gamle ut, og begge hadde langt hår. Vi trodde først at det var to kvinner på grunn av det med håret, men da de kom nærmere, så vi at den ene var mann. Den andre var i alle fall en kvinne, for hun hadde stor mage, veldig stor mage. Hun hadde vanskelig for å gå, og mannen støttet henne. De kom frem til det første huset i gaten, gikk mot døren og banket på. Innenfor var det lys i vinduene, men ingen åpnet. Mannen tok med kvinnen til neste hus og banket på, og noen beveget seg der inne men ingen åpnet. Vi så at de fortsatte bortover veien og prøvde seg i alle husene. Til en dør åpnet seg. En kvinne kom ut, lyset innenfra slo ut bak henne. 

- Ja? Hørte vi at hun sa. Mannen hilste lavt, og spurte på om det fantes noe sted å overnatte her i nærheten? De trengte en seng for natten, sa han, for kvinnen hans…

- Nei, sa kvinnen i døren. Her var ingen sted å overnatte, det skulle de tenkt på før. Døren ble lukket og det kom en lyd av nøkkel som ble dreid rundt. Mannen stod med bøyd hode en stund. Så hjalp han kvinnen på beina, støttet henne videre forbi vindu med lys og pynt og banket på flere dører ingen åpnet.

Vi stod i vinduet og så at de gikk ned til havnen. Der var en hytte med lys i vinduene, mannen banket på døren, og vi kunne sagt at det var nytteløst for fiskeren var en grinete fyr. Men den gamle fiskeren åpnet, mannen sa vel frem ærendet sitt, og fiskeren steg til side i døråpningen og alle tre gikk inn. Det var kun en seng der inne, visste vi, og den var kanskje bred nok til to, men hvor han selv skulle sove forstod vi ikke.

Utpå neste kveld – som altså var selve julekvelden, hørte vi skrik nede fra havnen, det var vel kvinnen som drev og fødte. Vi hørte etterpå at fiskeren hadde prøvd å få tak i jordmoren, men hun ville ikke ut på julekvelden med mindre det stod om livet. Det var vanskelig for en fisker å bedømme om det stod om livet, så han gikk hjem igjen uten jordmor. Han gjorde vel sitt beste sammen med mannen for å ta imot gutten som ble født langt utpå natten en gang.

Dagen etter var fiskeren oppe hos oss og banket på. Det var tomt for mat nede hos ham, sa han, siden de hadde blitt flere enn han hadde tenkt denne julehelgen, kunne vi avse noe? Vi gav han et tørt brød og noe smør, og han takket og sa at fisk skulle han skaffet selv, og god kaffe hadde han kjøpt inn til julen, så nå skulle de klare seg. Vi skulle i kirken og hadde ikke tid til å stå der og snakke, vi håpet han ville forsvinne så vi kunne gjøre oss klare til å gå. Men i løpet av julehelgen var vi mange som gikk hytten og underet oss over lyset fra vinduene til fiskeren. Langt utover de mørke kveldene så vi at de satt der nede i hytten med tente lys og lente seg mot hverandre over bordet. Alle visste at han hadde tatt de to fremmede inn i huset sitt og vi forstod ikke at han våget.

Da julen, freden og gleden var vel over i nabolaget, reiste den lille familien videre. Det var først lenge etter vi fikk vite hvem den nyfødte gutten var. Men da var det for seint å få en ærefull plass i historien.

***

Tilbake til virkeligheten, så har høsten langt fra gått som planlagt. Jeg skulle jo selge bok fram mot jul, alle steder det var mulig. Men så ble jeg syk og helt satt ut av funksjon mye av oktober, hele november og frem til nå. Ingenting farlig, men plagsomt og det passet veldig dårlig. Salget gikk veldig bra frem til denne stansen, men det er jo frem mot denne høytiden med alle gavene at man virkelig skal stå på. Vi som jobber i bibliotek vet at bøker er ferskvare, så neste høst er boken min allerede gammel. Nå står esker med bøker her og plager meg og jeg angrer på at jeg ikke trykket færre. - Noe som selvfølgelig er en meningsløs tanke. Det er mye viktigere å ha blitt frisk igjen og kunne møte gode folk, kunne bevege seg ute i regnet og gå på noen utradisjonelle julekonserter (siden jeg synes de tradisjonelle fort blir for søte) Å kjenne at jeg gleder meg til jul er også en god ting når jeg ikke alltid har gjort det. Det å høre til sammen med noen andre, om man ser dem ofte eller sjelden, jeg vet ikke om noe som er bedre.

Til slutt ønsker jeg dere som følger meg noe godt i julen, uansett hvordan den blir.