Frihet

Jeg sitter på hytten og skriver, det er første ferieuken og jeg tenker på frihet.

Kommer på et spørsmål jeg skrev en gang på en hvit T-skjorte som hang på en lang tørkesnor sammen med 80 andre eksistensielle spørsmål. Jeg kalte prosjektet «Tankesnor» og hang den i hagen under en liten kulturfestival. Så var den på turne rundt om i skoger i nærheten. Helt til en gartner dro den ned, ballet den sammen i en haug og lot den ligge å bli våt og ødelagt i en park jeg hadde blitt bedt om å henge den opp. (Det hadde ikke gartneren fått med seg.) Uansett, prosjektet er det gøyeste kreative arbeidet jeg har gjort, og spørsmålet jeg kom på er dette:

Hvor mye frihet tåler du

før det blir for ensom?

For jeg har tenkt mye på dette med frihet de siste ukene. På hva det er som gjør jeg meg fri, og hva er det som gjør ufri. Her er en liste jeg har laget, du kan jo lese den og kanskje lage din egen etterpå:

Å sitte på et fly og kjenne det ta av mot et mål jeg har valgt selv.

Å kunne være og leve ut den jeg er.

Å si høyt og skrive det jeg tenker og mener.

Å le høyt når noe er morsomt.

Å stå opp til en dag uten plikter.

Å våge ta kontakt med noen jeg vil snakke med.

Å miste kontroll og kjenne at en annen bærer.

Fraværet av vold, en selvfølge de fleste av oss slipper å tenke på.

Og det å sitte på benken utenfor en hytte uten å se på klokken.

På den andre siden, dette er noe av det som gjøre meg ufri:

Noen som mener noe om alt jeg gjør.

Å være kronisk syk og alltid måtte tenke på om kreftene varer.

Å gå i flokk etter en guide på et sted jeg helst ville utforsket selv.

Tåpelige bestemmelser jeg må være med å utføre.

Når jeg har liten tid til å rekke noe jeg egentlig ikke vil.

Noen som prater og prater og aldri lytter.

Å sammenligne meg med andre.

- Og det er dette siste som gjør meg aller mest ufri. Dette vi kvinner og hele samfunnet er fylt til randen av så det renner over og folk blir syke: At en alltid kan titte inn i andres liv og se hvordan de har det. Og siden alle lyger og pynter på det på nett, ser det ut som alle har det bedre enn en selv. Jeg som ikke har egne barn, ser for eksempel på disse lykkelige storfamiliene og føler meg totalt mislykket.

Men en er ikke fri selv om alt i listen min over inntrer. For frihet sitter kanskje mellom ørene? Fri er jeg kanskje mest av alt på ferie, som da jeg første uken i juni var i Hellas og feiret 30 års bryllupsdag med kjæresten. Fri fra det å se på klokken og rekke ting, fra det å alltid tenker på de rundt meg og passer på hvem som har det bra og ikke. På reise ser jeg knapt på telefonen, kommuniserer lite og sjekker ikke nyheter så jeg aner ikke hva som skjer i verden, hva ekle gamle menn med makt har sagt og løyet om i dag, eller hvem de har gått til krig mot for å fremstå som tøff. Jeg får en pause, og trenger det. Men sitter det mellom ørene, da kan mye mer enn å være på ferie gi den opplevelsen.

Samtidig, som i spørsmålet jeg skrev på tankesnoren, kan det bli for mye frihet. Hvis ingen venter på meg eller mener noe om meg eller spør om noe, blir jeg jo ensom. Og det vil jeg absolutt ikke være! Så det å finne seg til rette på skalaen fri-ufri, er kanskje noe å jobbe med hele livet.

Du som leser, da? Hva gjør deg fri og ufri?

Jeg legger ved et bilde til, og det er av den andre dikt-boken (den første ble ikke så bra) jeg laget med det som heter koptisk innbinding. En måte som ble brukt i Egypt for to tusen år siden. Jeg lærte teknikken på kurs i vår, og synes det er en veldig fin måte å binde inn på. Ryggen blir synlig, men boken får en skikkelig for- og bakside. Jeg holder på å lage mange nye nå, så hvis det mot normalt skulle komme regn denne ferien hvor jeg skal være mye på Vestlandet, så kan jeg kose meg med det inne. Bøkene planlegger jeg å lage et stativ eller oppheng til, sånn at de kan få være det bildet og kunstverket de er og henge på en vegg.  Drømmen er å ha en utstilling med dem etter hvert. Men for å lage utstilling trenger man at noen slipper en til og gir en sjansen. Det har ikke hendt på en stund, men håpet lever og imens vokser bunken med bøker.