Blanke ark

Etter mange måneder med å skrive og og redigere og lage rekkefølge på en ny diktsamling, er jeg helt ferdig med diktene når de nå kommer ut. Jeg kan lese og se at de er gode, men de er liksom ikke lenger mine, de er alle sine. Mange leser nok og tenker at det "jeg" som er i alle diktene, det er meg. Det er de ikke, mange ganger er "jeg" en jeg har tenkt meg inni hodet til, eller en jeg har sett og diktet videre på. Men det gjør ingen ting om noen tror alt det der er meg.

Hva jeg skal skrive på nå, har jeg tenkt på en hel sommer der jeg ikke skrev mer enn dagbok og huskelister. Tenk om det ikke var flere ord igjen i meg? Men så skjedde noe en dag jeg satt på kafé i byen og hadde lunsj mellom gjøremål: Jeg overhørte en setning på nabobordet og begynte å spinne en historie ut fra det jeg hørte. Det kom en liten novelle ut av pennen min og ned på de krøllete sidene i en bok jeg har båret på lenge uten at det har kommet noe nytt i den. Den følelsen når det bare flyter ord ut uten at det er en plan eller mål med det. Det er en liten rus, en deilig liten skadefri rus - som man riktig nok blir avhengig av. Men den kan ikke bestilles eller kjøpes, den rusen. En annen gang på samme sted skjer det ikke noe annet enn at jeg drikker koppen min tom og går. Eller jeg mangler penn når jeg er et sted jeg aldri hadde tenkt det gikk an å skrive, en ide kommer og jeg må få lånt eller kjøpt meg noe å skrive det med, nå med en gang. Det er godt å være der igjen, at skrive-trangen kan dukke opp når som helst, for etter den første novellen har det kommet flere dikt og rare små historier. Det er godt å fylle blanke ark.

Det er mye arbeid å gi ut bok på eget forlag. Det med å lage selve boken visste jeg om, og det var aller mest kjekt. Men etterpå kom det mye jeg ikke ante, som det å få lagt boken inn i "Bokbasen" der alle bokhandlere og andre som skal selge kan finne informasjon. Så måtte det lages egne kontrakter med alle bokhandler-kjedene i tillegg, og med forsinkelser i systemet er fortsatt ikke alt på plass. Det er stressende når lokalavisen har gjort et stort intervju med meg (se bilder nederst for spesielt interesserte), men den lokale bokhandleren fortsatt ikke har fått boken inn i systemet sitt. Så måtte jeg rundt i butikkene for å høre om de vil selge boken, stå der og føle meg bitte liten og sårbar, vise frem boken og spør om de vil ta den inn? Og det er mange måter å si nei på, ikke alle er like fintfølende. De fleste bokhandlerne i distriktet rundt her jeg bor har tatt den inn nå. Men de fleste kjøper nok boken direkte fra meg, så det har vært mange bestillinger og bøker som skal leveres eller sendes i posten. Gøy - men litt stress når det hoper jeg opp. Noe av dette gjorde forlagene jeg brukte sist, men en del gjorde de aldri og nå vet jeg i alle fall hva som er gjort og ikke.

Nå er det høstferie, og når jeg har skrevet dette, skal jeg pakke PC`en med i sekken sammen med litt mat og ta med meg hunden til hytten for noen dager. Jeg trenger pause!