Nei og atter nei

Endelig fikk jeg svar fra forlaget sin konsulent, som hadde leste romanen "Blå" for å finne ut om det var noe å gå videre med. Og det var gode tilbakemeldinger, han mente at det var godt skrevet, at jeg fikk sagt mye med få ord og hadde gode beskrivelser. Men manuset var ikke ferdig, skrev de, så de ville ikke gå videre med den. At det ikke var ferdig visste jeg jo, det håpet jeg de ville hjelpe meg med. Men nei, det vil de altså ikke.

Først ble jeg skuffet. Så lettet. For nå har jeg i over ni år holdt på å jobbe med mine to romaner. Skrevet og skrevet om, redigert og pusset, sendt til forlag, skrevet om og sendt på ny. De vil ikke gi dem ut, det er sånn det er. Bare å grine over å gå videre. For nå er vente-proppen ute og jeg kan endelig begynne på noe annet. Som å få dikt ut i trykket bok, og det begynner med en gang å klø i fingrene etter å lage ting av papir. Dessuten er det vår, og i hagen er det også mye som skal lages. Og der kommer også lettelsen inn: Jeg kan nemlig fortsette der jeg har vært en stund, med å skape i eget tempo uten å tenke produkt og salg, det er ingen som venter. Sånn har jeg det fordi for meg er det ikke press som får meg til å skape noe, men frihet.

Hvordan er det med deg, hva får det til å krible i deg etter å gjøre det du liker?

(Innlegget ble først publisert i slutten av mars, men avpublisert fordi det var problemer med e-postlisten og jeg vet at flere av dere ventet på dette svaret. Derfor altså, publisert på nytt nå.)