JOMO

Innimellom oppdager jeg at kroppen så smått begynner å bli eldre. En del av meg protesterer og vil ikke, men tenker jeg etter er jeg egentlig mest stolt. Stolt over å ha levd så lenge som 55 år. Den har vært så mye syk denne kroppen, at det hadde jeg faktisk ikke trodd. Så når huden bli slappere på armene, viser jeg til til kjæresten og så ler vi. Håret får lov å bli langsomt grått og når noe streiker tenker jeg at det trenger vel litt omsorg, håper bare det ikke blir for dyrt.

Tror du at jeg lyger nå? Jeg gjør ikke det. Klart unge mennesker kan være vakre, men jeg mener på alvor at det kan vi være uansett alder. Bor vi i kroppene våre og har noen å være glade i, da blir vi vakre. Bare se på ansiktet til en godt voksen som får øye på barnebarnet sitt, og smilerynkene går som vifter i tinningene. Det skulle være kriminelt å tilby å fjerne noe som er så vakkert! Det å bli voksen nok til kjenne seg selv og grensene sine, vite hva en kan å ikke, er dessuten en trygghet som er stor og gjør at en kan kjenne seg råsterk. Det går an å kjenne gleden av å ikke bruke opp alle kreftene hele tiden, men å gjøre mindre og mer konsentrert av ting en brenner for. Som i det vidunderlige uttrykket: 

"JOMO" - Joy Of Missong Out.

Men skrivingen da, hvordan går det med den? Jo, det blir ny diktbok i september! Nå har jeg laget avtale med dyktige JuneLine som skal sette opp og designe boken, og leiter etter trykkeri for å finne de som er best til å lage den fysisk. Det kjennes godt å gjøre jobben selv, få det uttrykket, papiret og fonten jeg vil ha. Dessuten kan jeg faktisk tjene penger på å gi ut selv, og det vil være forfriskende nytt!

Her er et bilde av mine samlede verker så langt: