Boksleppet

Jeg har lovet flere av dere som ikke kunne være med, at jeg skulle dele noe av det jeg sa den kvelden:

Jeg skriver mye om tema å møtes fordi jeg er overbevist om at vi ikke er i dette livet for å sikre oss selv, for å bli den beste utgaven av oss selv, optimalisere kroppen eller oppnå god helse. Jeg er overbevist om at livet ikke har mening uten at vi møter hverandre, er for hverandre og bygger hverandre opp. Derfor skriver jeg mye om møter.

Og jeg trenger å skrive om det jeg opplever og ser, både når vi får det til. Og smerter når vi gjør hverandre vondt og tråkka flatt i stedet for å bygge opp.

Dette ønsket om at vi skal kunne oppføre oss mot hverandre, møtes. Hvordan vi hver for oss gjør dagen rundt oss til et litt bedre sted både med å se hverandre, snakke sammen og rett og slett være den vi var skapt til å være og ikke hele tiden prøve være en annen.

Men det er dårlige tider for det å møtes. Algoritmer og mennesker med makt forteller hvem vi skal lytte til og ikke, og vi bør absolutt unngå å snakke med de vi er uenige med.

Noen mennesker med makt har det med at de ikke liker at folk virrer rundt på egenhånd og viser empati med hvem som helst, det vil de at vi skal slutte med det. For vi kan finne på å føle med folk som mislykkes eller har feil hudfarge eller legning eller bor på feil sted og mener feil ting. Disse makt-folka vil bestemme for alle hvem som skal få alles medfølelse og hvem som absolutt ikke skal få det. Hvem vi liker og ikke liker Og vi skal ikke gå rundt og finne ut av det sjøl!

Da blir jo plutselig empati en trass-handling: Det å være fri til å føle med de vi føler med, å bruke vår menneskelighet til å sette oss inn i andres situasjonen og stille det avgjørende spørsmålet:

Hva hvis det var jeg som....?

Og av og til er det ikke så vanskelig å spørre om.

- Hva hvis jeg mistet jobben og ikke hadde nok penger til mat?

- Eller en jeg er glad i giftet seg med en dust?

Sånn kan vi tenke og det er ikke SÅ vanskelig å leve seg inn i.

Mye verre blir det hvis jeg skal spørre:

- Hadde egne fartsgrenser på veien?

- Gikk tur med hunden i fleksibånd med nesen nedi mobilen.

- Levde av å ta bilder av seg selv med trutmunn og legge dem ut på nett?

Folk vi ikke forstår oss på sller irriterer inni granskauen, eller enda verre gjør oss redde:

- Hva hvis det var jeg som var redd for innvandrere at jeg måtte ty til vold?

Det er de vanskelig å sette seg i skoene til, de!

Ikke at vi alltid trenger prøve forstå folk vi ikke liker eller er redde for. Men av og til, trenger vi det, hvis vi for eksempel Blir nødt å snakke med noen og være noe så dumt som sivilisert i møte med rare folk.

Og da er det fint med et forbilde. Jesus fra Nasaret er mitt forbilde i å møte mennesker, for meg var det empati i alt han gjorde mot både de som var innenfor og de som var utenfor.

Mens mange av de store lederne i verden nå er ekstremt dårlige forbilder i det å prøve se ting fra en annen sitt ståsted. I stedet prøver de å bestemme hvem alle skal bry seg om og ikke bry seg om. Og sier så tydelig de kan at folk en ikke liker, de kan vi snakke til og handle med akkurat som vi vil.

Og det kan virke så lite når noen vil bestemme hvem vi skal bry oss om. Men å bestemme hvem som er innenfor og hvem som er utenfor, det kan fort bli farlig.

Og det er ikke sant at vi er dyr som jager i flokk og følger en leder som har pekt seg ut et bytte.  At vi den ene dagen bare må rope "Korsfest!", den andre dagen drive mennesker inn i tog som kjører til døden og den tredje dagen rope "Reis tilbake dit du kom fra".

Den ene gruppen i dag, en annen i morgen, og at vi bare jager med fordi en leder sa vi skulle. DET ER IKKE SANT.

Vi er mennesker og noe av det som gjør oss mest til mennesker, er evnen til å se på en annen og tenke:

- Hva hvis det var jeg som…?

Det er den evnen som holder oss sammen og gjør at vi av og til hjelper hverandre eller strekker ut en hånd eller et blikk eller et ord. Dette bitte lille som kan bety så enormt mye. Ikke for at vi anstrenger oss for å gjøre, vi bare gjør det. Fordi vi er mennesker.

Og frie til å bry oss.  

Er det noko eg skulle kjempa mot

så er det egoismen

Eg skulle teke boksehanskar på,

dei skulle vore raude,

snøra dei godt fast

og bede han til kamp

og eg skulle ikkje vore snill

når han først var i ringen

skulle eg slått og banka

lete han kjenne vreiden min

Og eg skulle ikkje slutta

før han låg blodig på rygg

og ropa at han gav seg

det var greitt

heretter skulle han tenkje på andre

enn seg sjølv

Då skulle eg rekt han handa

hjelpt han på beina

spent han ut or ringen

og bede han gå i gong

***

Men ellers da, lurer du kanskje på: Hvordan var boksleppet? Det var en fantastisk 0pplevelse, rett og slett! Det å stå der og lese til så mange gode ansikt, alt jeg hadde jobbet med så lenge. Og se at det faktisk nådde frem, det var noe i det jeg hadde skrevet, og det ble tatt imot. Kafeen "Rosehagen" har en god, lun stemning i utgangspunktet, og når der i tillegg var helt fullt ble det enda bedre. Folk fra alle deler av livet mitt hadde kommet, nye og gamle venner, en gjeng fra jobb ti og med. Jeg leste litt dikt og holdt det kåseriet over, kjæreste Harald og venninne Hege sang og spilte og jeg leste til musikk. Å stå der med de to andre gode folka, gjorde mye av kvelden, det hadde vært stusselig og kjedelig å være der aleine.

Og det ble mange gode møter etterpå, da jeg satt ved et bord og solgte bøker og fikk mulighet til å snakke litt med gjestene - en når jo ikke over alle på en sånn kveld. Til slutt rakk jeg et lite glass vin, uten mat fordi kjøkkenet var stengt da jeg endelig kom på at jeg var sulten. Jeg la meg seint på natten med et smil og våknet med det samme smilet neste morgen. Tusen takk igjen til dere som kom, og dere som ville vært der: Jeg så etter ansiktene deres i mengden.