Jeg har alltid elsket å bade. Da jeg var liten maste jeg meg til bad uansett vær og temperatur, stod uti vannet, hakket tenner og ropte: «Det er ikke kaldt» til de voksne på land. Av å bo på Jæren fant jeg igjen den intense gleden ved kaldt vann. (Der er det jo alltid kaldt vann) og nå har jeg begynt å bade om vinteren også. Det gjør så godt, den lille rusen hver gang kroppen jobber for å få varmen igjen etterpå. Men jeg har sluttet å si til noen at jeg bader. Før sa mange: «Er det ikke kaldt?» når jeg hadde badet utenom sesongen. (Selvfølgelig er det kaldt!) Nå spør stadig flere hvor lenge jeg var uti. For å raskt fortelle meg hvor lenge de selv er uti når de bader i kulden. Og jeg blir så trist av det svaret. Må alt være en konkurranse?
Det samme skjer når jeg forteller om en flott fjelltur jeg har vært på. Enten spør noen om det ikke var langt? (Jo, det var langt!) Eller de spør hvor mange timer jeg brukte. For å selvfølgelig fortelle meg hvor raskt de selv klarte komme seg til det fjellet, og til andre topper de har vært på. Men jeg har ikke svar på spørsmålet noen av gangene, for jeg har ikke stoppeklokke med når jeg opplever noe fint. Finalen i konkurransen er jo å legge ut bilder av bragdene på nett, og få flest mulig til å klikke på bildet og like det. En konkurranse jeg heller ikke kan melde meg på, siden jeg ikke legger mine magiske øyeblikk på nett, jeg husker dem nemlig bedre uten. Jeg har en anbefaling å komme med: Neste gang du opplever noe fint, kan du prøve å bare være tilstede og oppleve det? Alt er nemlig ikke en konkurranse.
(Innlegg i Stavanger Aftenblad)