En lukket bok

Det å aldri gi opp er visst det store. Uansett hva du har satt for deg, må du ikke gi opp før du får det til, for du får det til før eller siden, du må bare ikke gi deg. Alle kan får til alt, bare de vil det sterkt nok. Du har sikkert hørt budskapet, du også. Du får det fra hvilken som helst skjerm du måtte åpne. Bli den beste versjonen av deg selv, jobb med målet ditt, med tanken, stå på og altså aldri gi deg. Legg merke til at det er de som HAR fått det til som sier dette. De som ikke får til det de har satt fore seg, de er tause på skjermene. Det kan virke som de gjemmer seg i skam og ikke våger si til noen at de gav opp det de jobbet så hardt for. Budskapet er på et vis at vi er vår egen gud, at vi dermed kan gjøre de umulige, for det ligger i oss, det er bare å stå på nok. Og at vi egentlig aldri er gode nok som vi er, det er alltid noe å jobbe videre med for å bli bedre, mer perfekt, mer skinnende, så vi kan glanse bildet av oss selv og poste det på skjermene med budskapet: Jeg fikk det til! Og det er kanskje en fin tanke at dette er for å oppmuntre andre til å aldri gi opp, men egentlig er det kanskje bare for å skryte av seg selv og få bekreftelse av de gjør? Alle trenger bekreftelse, men å pynte på sannheten til det nærmer seg løgn, er vel egentlig ikke noen god egenskap, eller….?

Det å gi seg, er undervurdert. For det å gi opp et umulig prosjekt kan være vidunderlig frigjørende! Å endelig innse at dette fører ingen vei, det går ikke det jeg ville, det er noen naturlover i veien eller jeg har ikke det som trengs, samme hvor mye jeg prøver. Jeg må en bli en annen for å få dette til, og er det virkelig å bli en annen jeg vil, er målet SÅ viktig at jeg er villig til å miste meg selv på veien?

Men nå har jeg gitt opp. Har holdt på for lenge med det prosjektet skrive for å gi ut. Nå er det 11 år siden Nansenskolen på Lillehammer og jeg la dette kravet på meg selv: At nå måtte jeg vel få gitt ut, nå som jeg skrev så mye bedre. Det har drept skrivegleden min, bit for bit alle disse årene, å stadig møte hindrene for å gi ut, stadig få nei fra forlag som først ikke engang leste det jeg sendte dem. Og da endelig den siste romanen ble skikkelig lest og gjennomgått, og fikk en god tilbakemelding, ville de likevel ikke ville gi den ut. Da skjønte jeg vel at den døren er faktisk helt stengt. Det er ikke noe jeg kan gjøre for å nå målet mitt, det er ikke nok å skrive godt. Så gav jeg ut «Innsteg» på eget forlag på trass for akkurat ett år siden nå. Etter alle disse årene med arbeid for å nå ut i sosiale medeier, ha et større nettverk, bli kjent for det jeg holdt på med – så solgte den siste samlingen omtrent like mye som den første som var trykket hos en lokal reklame-mann og solgt til venner og kjente. Vel ble jeg syk rett etter boksleppet og fikk ikke gjort alt jeg hadde tenkt av lesing og alt det der. Men likevel. Jeg innser at jeg har ikke det som trengs for å nå ut. Antall liker-klikk går bare ned og færre leser denne bloggen. Nå legger jeg den ned. Det er en lettelse, jeg har brukt så mye energi på det å nå ut med det jeg skriver at det har drept gleden ved å gjøre det.

Men skrive gjør jeg jo fortsatt, selv om det ikke har blitt skapt ett eneste dikt eller noe annet dette siste året, så er jo ordene der. Kanskje kommer det en ide til noe en gang, og da vil jeg selvfølgelig følge den. Men som det kjennes nå, har jeg gitt ut min siste diktsamling. Og det er helt greit. Jeg er stolt av de fem jeg har gitt ut. Og at de to romanene jeg har skrevet. Gleden ved å skrive dem var intens, om de ikke har kommet lenger enn til noen gode lesere underveis.

Jeg stenger denne nettsiden min om et par uker, den som har vært mitt sted på dette kaotiske nettet. Og jeg vil vil få tømt disse kassene med diktbøker som står her og plager meg. Så jeg vil selge «Innsteg» for 75,- boken, og vil du ha en til deg selv eller som gave (det er jul et sted der fremme!) så send meg bare en mail og du får en i posten, porto spanderer jeg på dere som har fulgt meg her.

Enn så lenge: Tusen takk for følget! Det har vært veldig godt å ha dere som har lest om det jeg har holdt på med, både det jeg ha fått til og ikke. For jeg har gjort mye gøy disse årene, og det kjennes på ingen måte som et nederlag å takke for seg og lukke denne boken nå. Kanskje vi møtes igjen et sted?