Jeg fant noe jeg skrev på den gamle bloggen min for fire år siden, og det gav litt trøst akkurat nå. Det har nemlig vært vinterferien, kroppen min streiket og jeg kom meg ikke til Oslo og bokpresentasjonen til min gode skrive-venninne Rossana.... Det er bare banneord som dekker sånt, men det skal jeg spare deg for. I stedet kan du få lese dette jeg skrev i februar 2020, kanskje det har noe å si til deg også:
Jeg er ikke noe god til å male. En gang prøvde jeg å lære meg akvarell. Det ble mye prøving og feiling og jeg gikk på et kurs, men det eneste jeg fikk ut av det var at dette fikk jeg ikke til. Likevel fortsatte jeg å male dårlige bilder i årevis, fordi det var så gøy å leke med fargene og se hva de fant på når jeg ikke kontrollerte dem for mye. Så lærte jeg collage av vidunderlige Wenche Sunde, og det løsnet. Alle de mislykkede bildene ble revet i biter og satt sammen på nytt med masse vann, lim og ny maling. Jeg begynte å samle på papir, magasiner, teaterprogram, servietter, håndlaget papir og alt som var mykt og godt å ta på og ville trekke lim og la seg feste i et bilde. Og jeg likte ideen med collage med en gang. Kanskje fordi jeg er nød til å leve med sykdom og har måttet utforske det å bruke det man har, og gjøre mest mulig ut av det. Forme og foredle det som finnes, når det ikke er mulig å bare skaffe seg det man ønsker seg. Som en frisk kropp. Eller et annet liv med full jobb og anerkjennelse. I stedet snu og vende på det som faktisk finnes og bruke det som best mulig, og oppdage at det kan jo bli noe vakkert ut av det! Livet kan bli et skapende liv, noe å være stolt av likevel. Og de mislykkede akvarellene kan bli et nytt bilde, og til slutt så mange at de havner på en utstilling.
