top of page
Search
  • Writer's pictureSynnøve Virkesdal

Tilbakeblikk

Jeg liker å ta et tilbakeblikk innimellom. Snu meg når dagen er over og se etter hva den inneholdt: Hva var godt denne dagen, hvor var det spor av lys? Og motsatt: Hva hindret livet og denne dagen? Nå setter jeg meg ned for å ta et tilbakeblikk på det kreative året 2023:


Hele vinteren og våren skrev jeg på romanen «Skår». Det var ikke lenger noe flyt og glede i arbeidet, bare omskriving og redigering var igjen. Men jeg hadde lovet meg selv å skrive ferdig denne gangen, og det løftet holdt jeg, skjøv unna andre ideer og skapende impulser for å komme i mål.


Største opptur i denne ørkenen var å få nytt arbeidsrom. Å rive ned gamle veggplater og fastbygde skap som tok halve rommet før snekkeren min satte opp nye vegger og hyller. Nå er rommet større og lysere, og noe av det tunge som var der er borte. Noe med alt jeg ikke har fått til også, hvis du skjønner. Alle avslagene fra forlag, alt jeg har skrevet som ikke ble til noe, papir-arbeid jeg har laget som bare gikk til resirkulering. Rommet er godt å være i, og jeg går inn dit hver morgen når jeg ikke er på biblioteket. For dette har jeg fortsatt stor tro på: Å møte opp. Skrive noen ord eller rive litt papir og se hva det fører til. Er jeg for trøtt eller rastløs, går jeg ut igjen. Blir det fart på det jeg gjør, blir jeg til sulten kommer og det er tid for lunsj. En helt klar hovedgrunn til at så mange kreative mennesker ikke skaper er det idiotiske at de ikke begynner! Er du en av dem: Utsett alt det du burde gjøre, og bare begynn!


Det ble laget noen collager i det nye rommet, det ble det. Dager innimellom med plast på bordet, la ordene forsvinne og alt handle om farge, struktur, lim og maling. Men stort sett skrev jeg helt til ferien og romanen var ferdig, den ble lagt på modning, og sendt av gårde etter sommeren. Standard-avslagene kom fra forlag etter et par måneder, og jeg har ikke mer å si om saken enn at den døren nå er lukket og jeg ikke vet vei videre enda.


Men etter det strevet var sendt av gårde og friheten kom, var det endelig tid til å skrive dikt igjen! Jeg dro frem alle korte tekster jeg har skrevet siden boken «Vadested» i 2017. Alt som har vært bundet inn i de små bøkene mine, alt som var jobbet med og lå ferdig eller påbegynt på pc'en, og alle lappene, notatene og sidene i skrivebøkene jeg alltid har i nærheten. Hele høsten har jeg kost meg med korte tekster, jeg er hjemme i dem, de er lette å jobbe med. Og en samling er på gang. Den skal inneholde korte fortellinger om møter har jeg bestemt, og antar at jeg kommer til å gi dem ut på egenhånd.


Det siste jeg har gjort i mitt nye arbeidsrom, er serien med diktbøker laget av sider jeg har revet ut av bøker vi har kastet på biblioteket. Og akkurat det å jobbe med barn og bøker, er et stort lyspunkt i et litt labert kreativt år. Jeg elsker elevene, og det merker de jo. De kommer til skranken for å fortelle at de har mistet en tann eller spørre om jeg har en bok om ulykkelig kjærlighet. Og når noen blir skikkelig glad over at jeg kommer med en bok de har leitet etter, føler jeg meg som en vellykket skolebibliotekar med den fantastiske stillings-instruksen å øke leseglede. I høst har jeg fått meg et par assistenter til rydding og kasting av papir, og det er veldig kjekt. Siste dag før juleferien fikk jeg en sånn ærlig takk fra en lærer at den varmet langt inn i disse mørkeste dagene av året.

 

Planer fremover? Fortsette med diktene og la nye ideer komme og bli prøvd ut, fortsette å være et skapende menneske selv om det innimellom gjør vondt.





40 views0 comments

Recent Posts

See All

Skogen

Comments


bottom of page