Dette må du skrive om, svarte forfatter-venninnen min da jeg fortalte om hunden vår som døde. Og jeg kunne ikke med en gang, men etter en stund kom ordene på hvordan de første dagene uten ham var. Han kommer nok til å dukke opp igjen i mye jeg skriver, for han er fortsatt sterkt i minnet. Her er tre av diktene.
Sorgen har så tunge føtter, den sleper dem med seg, det er bly i skoene, den kan prøve, men kommer ingen sted.
Sorgen har en klam hånd, den legger seg over alle spirer av glede, stryker ut forsiktige smil og demper blaff av iver.
Sorgen har et sløvt blikk, den ser ikke det som er, øynene vil ikke fokusere på nå, den ser bare det som var, og som er borte, borte og aldri kommer tilbake.
Sorgen har så lange armer, den bærer på tomrommet av det som ikke er lenger, og det er tungt, dette tomme rommet.
***
Du er den delen av kroppen min som smiler, som smyger seg langsomt inn i dagen, strekker seg i sollyset og får kos, spiser når den er sulten, drikker når den er tørst, sier fra når den vil ut, ikke når den blir spurt, men like etter, må den ut. Den delen av meg som løper en hel dag på fjellet uten en tanke, og som krøller seg sammen i en sofa og blir der en hel kveld. Du er den den som er borte nå.
***
Bakom dagen, på siden av tiden, står jeg og ser på og vet at jeg lever, så vidt, og snart må jeg gå ut igjen til alt som er. Men ikke du, du er ikke der og jeg holder ikke ut å være i denne dagen, denne tomheten, hendene mine griper etter deg, men du er ikke der, du er borte. Aldri mer skal jeg se deg og kjenne støtet i hjertet: Du, der er du! Aldri mer holde om deg og kjenne verden falle på plass, la deg redde meg fra grusomhetene og idiotien menneskene gjør mot hverandre. Hendene mine griper etter deg og trenger trøst, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av dem, de vil bare holde om deg og lese i blikket ditt at vi hører sammen, vi er alltid sammen, du og jeg, ikke noe kan forandre på det.
Døden kunne.
Comments