top of page
Search
  • Writer's pictureSynnøve Virkesdal

Høytlesing

Updated: Jan 26, 2022






Heldige meg som er ansatt for å skape leseglede hos elevene på skolen! Det er så givende, foreløpig har jeg mer overskudd igjen i kroppen når jeg kommer hjem enn da jeg jobbet mest med bøker. Barna gir mye. Og de får meg til å tenke på min egen skolegang. Det er ikke mange gode minner å hente der, og vi hadde i alle fall ikke noe bibliotek eller mål om å få leseglede. Barn for 40 år siden hadde egentlig bare en eneste oppgave: Å bli helt like. Vi var en bunke sprikende ark som ble dunket inn i en form som skulle passe alle. Jeg har tenkt mange ganger på alle norsklærerne som pirket på grammatikk og kommafeil, men ikke oppdaget at jeg likte å skrive. Det var heller ikke noen som skjønte hvor mye jeg elsket bøker. Jeg leste fort og satt og kjedet meg mens de andre leste, raste gjennom mine setninger når vi leste høyt mens min beste venninne gren og hakket og fikk det ikke til. Jeg som leste så lett og hun som hadde dysleksi, skulle inn i samme bunken med rette og like elever.


Så er det ett minne som er annerledes enn alle de andre grå: En vikar vi hadde en stund. Hun var dansk og mild og timene med henne var lett kaotiske, for vi skjønte at der kunne vi gjøre som vi ville. Men nå vi spiste var det helt stille i klasserommet, for da leste hun for oss. «Brødrene løvehjerte» smaker fortsatt brødskive med hvitost og har dansk uttalte. Det magiske med den milde stemmen hennes som leste med innlevelse, en pause med varme farger i en grå skoledag, jeg elsket henne!


Jeg er heldig og har alltid blitt lest for hjemme. Både foreldrene mine, mormor og Tante leste for oss. Vi satt på fanget eller tett inntil og var helt stille mens de voksne sine stemmer malte frem en annen verden for oss. Det er virkelig noe magisk med det å bli lest for, i alle aldre, tror jeg. Kanskje minner det oss om noe som ligger dypt i oss: Å blir fortalt historier til rundt bålet i tusenvis av år helt frem til vi fikk tv. Det skaper en ro, vi lukker oss inn i en boble, stenger for omverden og går inn i en historie sammen. Det skaper noe der, som er annerledes enn når vi ser levende bilder sammen. Fordi vi må lage våre egne. Det øver også evnen til empati, fordi vi må leve oss inn i en annen sin verden og forstå at den er annerledes enn vår. Og nå er det jeg som får lov å skape sånne stunder i skoledagen til elevene i biblioteket vårt.


38 views0 comments

Recent Posts

See All

Skogen

Comments


bottom of page