Takk til dere som spør etter hvordan det går med siste manus jeg sendte til forlag, her kommer en rapport: Jeg fikk standard-avslaget en gang til! De får så mange manus, skrev de, og kan ikke vurdere alle for utgivelse. Og jeg skjønte nok en gang at de har ikke lest det! Denne runden har jeg gått før med den første romanen min, og jeg fikk dette intetsigende svaret hver gang, et svar jeg ikke kan bruke til noe som helst, det er ingen informasjon eller læring å finne i de korte setningene. Men for første gang ble jeg rasende! Gikk både hjemme og på jobb forrige uke og bannet som en sjømann. De kan vel gidde å lese det jeg har jobbet så mye med! For det er sikkert sant at de få mange manus og mye drit, men de får ikke SÅ mange gode. Og «Skår» er god, såpass klarer jeg se selv, etter å ha lest, lært om skriving og jobbet med litteratur i mange år. Men de gadd altså finne det ut, gadd ikke gå runder med manuset for å få det fra godt til å bli skikkelig godt. Og så har de har vel sjekket meg på nett, og hva finner de? 500 følgere på Instagram, en konto som legger ut dikt, egenskapte bøker og ett og annet bilde av sjø, at jeg slenger det samme ut på FB uten å være aktiv der, og derfor får ca 35 liker-klikk på hvert innlegg. Jeg ser for meg at noen leser 10 sider og blar litt i manuset mitt, hever hodet og roper ut i kontorlokalet: «Hvem er Synnøve Virkesdal? Er det noen som har hørt om henne? Nei, ikke jeg heller. Vi gidder ikke, sende henne standard-avslaget.» Det holder ikke å sitte ved en fjord utenfor en liten by og skrive fordi en ikke klarer la være og dessuten har noe en vil si. Det holder ikke å skrive noe som er bra, for de er ikke ute etter en skikkelig god historie, de er ute etter salg, de vil ha navn som selger uavhengig av innhold. Og det har altså ikke jeg.
Jeg sendte manuset med «Skår» videre til ett annet forlag mens jeg enda var rasende. Men angret etterpå. Det blir ikke sendt til flere store forlag, jeg kan ikke gjøre om igjen det jeg gjorde sist, da jeg brukte to år på å motta standard-avslag. En definisjon på idioti er «Å gjøre samme feilen om og om igjen og forvente nytt resultat.» Jeg bestemmer meg for å ikke være en idiot, skjønner at jeg må tenke helt nytt, men aner akkurat nå ikke hvordan dette nye skal se ut. Tror kanskje jeg må lære mer om salg uansett, så om noen av dere har et godt tips til hvor man kan lære det, tar jeg gjerne imot. I tillegg kan mange av de oppgavene et forlag har, kjøpes andre steder, hvis jeg nå skulle komme til at jeg vil gjøre jobben selv. Men før det er noen vits i å investere så mye som dette koster, må jeg vite at jeg klarer selge boken etterpå. Jeg trekker pusten, skriver noen nye dikt, syr sammen et par bøker og tenker meg nøye om.
Sjekk ut Simone Grace Seol