Det tar mye tid å være kronisk syk, mye å huske og gjøre for at dagene skal gå ihop. Mat som skal lages, medisin som skal justeres, krefter som må doseres rett, få bevegelse i passe mengde, holde kroppen i gang og oppreist. Og en må huske å hvile ofte. Av og til kan det friste å gi seg over. Å bare ikke gjøre alle disse små og store tingene, bare legge seg på sofaen og bli der. Jeg liker verken å strikke eller se på tv, men verden er full av bøker jeg kunne lest mens jeg lå der og forfalt og lot alt fare. Jeg hadde ikke dødd, ikke med en gang i alle fall. Alt hadde bare stoppet helt opp, og det hadde ikke vært krefter til noe, særlig ikke til andre mennesker enn meg og meg. Det frister aldri lenge av gangen. Tungsinnet kommer snikende, kroppen stivner, jeg må opp og ut, blir lei av å lese, en melding tikker inn og jeg blir minnet på at noen trenger meg, det blir onsdag og jeg skal på jobb, elevene venter og jeg husker at jeg elsker den jobben, selv om den krever veldig mange av mine begrensede krefter innimellom. Så er jeg i gang igjen. Fortsetter å leite etter balansen, holder kroppen og meg selv oppe. Ser en penn, finner noe papir og husker at det er skrive jeg skal, for eksempel et dikt. Det kjennes ikke som jeg har noe annet valg, jeg vil for mye til å bli på den sofaen.
Comments