Den vidunderlige skole-sommerferien er her. Min lille 25% stilling som er full stilling for meg, vokste meg godt over hodet før ferien. I tillegg til det vanlige travle på slutten av semesteret for en skolebibliotekar, kom at jeg måtte flytte så mange bøker jeg klarte fra biblioteket over til skolen ved siden av, fordi bygget skal oppdrageres. Inn i ferien tar jeg med minnet om de skjønne ungdommene som hjalp meg å være bøker over, innlagt så mye krøll og utsettelser som de kunne klare å smette inn, og om jenten som tok meg i begge hender og ønsket meg god sommer. Minnene kommer til å blekne ettersom nye inntrykk fyller seg på, for jeg tror det blir en god sommer. Både fordi jeg er friskere enn på mange år, og fordi vi har fått et nytt familie-medlem: Setteren Teo på 7 måneder. Vi vil ofte hver våre ting: Når jeg vil ligge i hagen vil han leke, når jeg vil på fjellet i varmen vil han ligge i skyggen, når jeg vil skrive vil han være sammen. Han vil leke med alt, tygge og bjeffe, og han er vidunderlig glad, trygg og har fått en god start i livet hos sin første eier. Vi finner nok ut av det. Og kanskje var vi i ferd med å stivne, mannen og jeg, opphengt i vår egen frihet. Så kom en hund og snudde opp med på alt. Han må bare la meg skrive nå, for endelig er skrivelysten tilbake etter måneder med hodet fullt av andre ting. Den tvinger seg frem igjen, skrivingen, den pleier jo det. Og først er det en del redigering som venter, men jeg håper og å begynne på nye ting. For det er så gøy å skrive dikt når jeg klare å glemme prestasjonen: At alt jeg skriver må være bra, bortimot genialt, sitte fra første storfe og bli et produkt. Glemme alt det der og bare skrive!
I tilfelle du lurer på hvordan det nye familiemedlemmet ser ut, her er han:
Comments