top of page
Search
  • Writer's pictureSynnøve Virkesdal

Von

Updated: Feb 6, 2021


Jeg har begynt å skrive historier. Det begynte med en som bare kom ut av pennen en dag jeg satt og skrev på kafèen min i nabolaget.

- Når skal vi skrive om korona? var det en som spurte i en skrivegruppe jeg er medlem av på nett.

- Det er lenge til jeg orker hverken skrive eller lese om, svarte jeg!

Men plutselig var det på en måte det jeg satt der og gjorde. Jeg skrev om isolasjon og om utvei. Og det var altså ikke planlagt. Jeg tenkte at jeg orker ikke skrive om sånn jeg har det hver dag, hvor isolert jeg kjenner meg, hvor lite input jeg får, hvor jeg savner å reise og klemme og alt det der. Jeg vil heller skrive om helt andre ting og fylle hjernen og hjertet med det. Men så var det likevel skikkelig godt å skrive seg ut av det jeg kjenner på.


Den historien jeg skrev den dagen var kjempegod! - Helt til jeg kom hjem og skrev den inn på PCèn.... og oppdaget at den ikke var særlig original.... Men forfatter-venninnen min, som jeg innimellom sender ting jeg har skrevet til, fikk lese den og gav den verdi igjen. Jeg kjenner at jeg er på et spor, det er noe her. Har jeg ikke skrevet fortellinger før? tenkte jeg, Og fant en hel perm i skapet med historier. De fleste var eksepsjonelt dårlige. Men noen har en ide og et tema jeg kan skrive en ny historie over. Eller jeg kan kutte og kutte helt til jeg sitter igjen med et prosa-dikt. Målet for dette nye jeg har begynt å skrive på er ikke å beskrive elendigheten alle kjenner seg igjen i for tiden. Målet er mer å skrive seg UT av det, litt som dette jeg formulerte i en tekst jeg skrev en gang:


Eg vil skrive om von, seier ho, det er vona eg vil skrive om. Det er for mykje ondt i verda, eg vil skrive fra det som er godt. Om fast grunn under føtene, om lysninga i skogen, det vil eg skrive om. Det er for mykje mørkre, eg vil skrive om ljoset, det er det eg vil.


Om når du er ute og går, og må kryssa ei myr. Midt i myra sit foten din fast. Du kjenner det i heile kroppen, du trur at myra vil sluka deg, dra deg ned i mørker så du forsvinn, vert borte. Men då har du ikkje rekna med vona. For ho gjev foten din noko å trø på så du får spenntak og du kjem opp og ut. Den kjensla, foten som får fast grunn til å sparka frå, er kjensla av vona, og den vil eg skriva om, seier ho.


Eller når du har gått deg vill i skogen og har leita etter utveger til du hikstar av fortviling. Den kjensla som kjem når ein lysning i skogen opnar seg, ljoset treff deg der du står i mørker og trur du har gått deg vill. Ljoset som kjem og syner deg det er ein veg ut, ut or mørkre du trudde du måtte bli verande i, mørkret som heldt deg fast der inne. Den kjensla du får når det opnar seg, seier ho, det er kjensla av von og den vil eg skrive om. Så at neste gong du trur det ikkje finst ljos, kan hugsa at du må leita litt til, for opningar finst. Det er det eg vil skriva om, seier ho og lyfter koppen til munnen, lagar ein o, bles på kakaoen til han er passe varm å drikka.




35 views0 comments

Recent Posts

See All

Skogen

Comments


bottom of page