Det er ti år siden vi solgte huset vi hadde bygget og hagen vi hadde laget, sa farvel til alle vi var glad i, sa opp jobbene våre, sluttet med alt vi holdt på med, pakket det vi trengte for ett år og flyttet. Jeg skulle ha et år på skriveskole i Lillehammer, og vi skulle få nye opplevelser og forhåpentlig vokse. For meg handlet det likevel mest om å utvide skrivingen fra de korte diktene jeg skrev på, til noe mer. Og jeg lærte så mye på det året! Hodet holdt på å eksplodere av alt det nye, de dyktige lærerne, alle forfatterne vi fikk møte, utfordringene vi fikk hver eneste uke. Jeg skrev og skrev, dag og kveld, uker og helger. Det var en rus.
Men også vanskelig, selvfølgelig. Å bryte opp, savne av alle der hjemme og spørsmålene om hva vi skulle gjøre etterpå. Etterpå visste vi ikke, bare ganske snart at vi måtte hjem igjen til Vestlandet, sjøen og alle vi var knyttet til. Det løste seg jo å flytte hjemover, selv om vi oppdaget at mange flere enn vi håpet på hadde gitt oss opp da vi dro. Livet har likevel etter hvert blitt riktig godt. Men det kreative da, hva har skjedd på disse årene? Aller mest det at jeg har skrevet. Hver dag i lange perioder, trosset alle forstyrrelser (også kalt livet) og holdt på. Resultat: En utgitt diktbok, bunkevis med collager, tre diktsamlinger jeg har laget mange bøker av selv, de fleste av dem solgt, opplesinger og oppdrag, manus-hjelp og kontakt med andre som skriver. En rus når ting har fungert og vondt å stange det i veggen når det har stoppet opp. To enda ikke utgitte romaner og få resultater å skryte av. Men ville jeg byttet det bort? Aldri!
Nei, det er ikke alltid resultatene som er det viktigste. Selv om det er godt å komme i mål med ting. Komme ut, få noe tilbake. Men skapergleden er en en varm kilde uansett. Og den kan ta deg veier du ikke ante fantes, i deg selv og i verden.