Om å beholde roen

Jeg øver meg i langsomhet og å ikke holde på med så mye på en gang at det blir stress. Og jeg har blitt mye bedre på det å ikke stresse, å endre på små og store ting som fører til et stress kroppen ikke takler særlig godt. Det er godt å være foreløpig ferdig med to skriveprosjekt, ha pause fra dem og heller skrive på andre ting, som et intervju og et innlegg til en kvinnedag-markering. Et digitalt stress det var på tide å gjøre noe med, var Facebook. Det var både det at jeg ikke klarer nå ut med det jeg poster, men også at de brukte bildene, mine åndsverk, til å trene AI. Når så gikk Meta til sengs med den tegneseriefiguren av en president de har valgt over dammen, og sier at de helt vil slutte å sjekke fakta, da var det nok. Altså, de sjekket sikkert ikke fakta så nøye før heller, men å si rett ut at nå kan hvem som helst si hva som helst og vil lar det stå som sant, bare for at de som lyger skal få lov å fortsette med det. At det ikke er noe som skal være sant eller usant, alt skal bare kunne stå der, uimotsagt. Da kjente jeg at jeg ikke ville være med lenger, jeg bestemte meg for å logge av. Og det gjorde godt, det kjentes som en dør hadde stått på klem og blåst inn i rommet og endelig ble lukket.

Men. Jeg håper jo å få gitt ut en bok av en av mine to ferdige prosjekter om ikke altfor lenge, enten det blir romanen som jeg fortsatt venter på at forlaget skal vurderer nøyere om de vil gå videre med. Eller om det blir diktene som ligger klare i en samling til å bli gitt ut på egenhånd. Og skal jeg det må jeg jo ut og selge, og alle som forstår seg på sånt sier at det er kun sosiale medier og ingen andre steder man selger. Jeg får løse det når problemet dukker opp. At det ikke bare er jeg som sliter med å nå ut er forresten en trøst, jeg møter stadig andre som også stanger hodet i en vegg på nettet. Det er altså ikke bare er jeg som har blitt antikvarisk selv om jeg er over 50år.

Jeg våger å være litt antikvarisk. Fortsetter å lese avis på papir i helgene fordi det ikke er nett på hytten og i utendørs i båt eller hage i sol og vær er det kun papir som funker. Bøker leser jeg også på papir og det er ikke bare for å støtte biblioteket, men fordi det er så mye bedre både for hjernen og øynene. Det har de forsket på flere ganger og konklusjonen blir den samme hver gang.

Men at ungdom ikke leser noe særlig lenger, det bekymrer meg, og vi jobber med det på biblioteket. For vi må lese om vi skal ha et oppegående samfunn! Lese for å bli klok, ikke bare samle fakta, lese forskjellige vinklinger på ting, at lite er svart-hvitt men kan ha flere sider. Lese for å øve på empati, å oppdage at verden ser annerledes ut for andre. Lære sette sammen disse forskjellene og gjøre opp vår egen mening, ikke bare sluke det en eller annen bølle har skrevet på nett. Ellers kan vi også ende opp med en tegneserie-figur til å lede landet vårt! En som sier som han vil og bestemmer hva som er fakta og ikke, bøller med alle og bare tenker på seg selv og sine nærmeste. Det må ikke skje! Jeg tenker mye på all den galskapen som sies og gjøres i verden nå, og om det er noe jeg kan gjøre for å motvirke det. Noe mer enn å logge av Facebook, som bare er en passiv ting. Jeg føler meg bare så liten i møte med disse mennene med altfor mye makt og altfor lite vett. Men hvis jeg gjør mitt lille og du det lille eller store du kan, så kan vi sørge for at vi forblir et oppegående samfunn?