Jeg hadde jo ikke tenkt lage flere bøker på en stund, men så var det alt papiret jeg tok med fra bøker vi kastet på biblioteket i høst som trigget meg til å lage noen. Første skrivedag etter juleferien satt jeg meg ned for å skrive, eller i alle fall komme i gang med noe. Og det var papiret som lokket igjen. Jeg ville bare se gjennom hva jeg har i skuffene, men det klødde i fingrene etter å skape noe av det. Dermed ble det til at jeg begynte på flere diktbøker som vil ha håndlaget papir mellom diktene. Pulsen går i hvile når jeg river papir, ark for ark i samme størrelse så det kan bli en bok av det, og tiden stopper opp når jeg lager et bilde. Målet mitt for det nye året er å anstrenge meg mindre, skape det som faller meg inn og blåse i salg og forlag - blåse det langt bort. Som en ekte kunstner sa til meg i sommer: Du skal ikke selge, du skal SKAPE!
Eller som jeg selv skrev i et nyttårsdikt:
I år
vil eg
gå mindre
på stram line
Og meir
mykje meir
barføtt
i graset
***
Jeg skrev sist om frustrasjonen over å ikke få til det å nå ut med det jeg skriver. Konflikten mellom å være fornøyd og det å prøve å bli bedre. Så fant jeg et kort i skuffen da jeg gikk gjennom papiret den dagen, et kort fra vakre Frøya fra skriveskolen. Hun takket for en bok jeg tydeligvis hadde gitt henne, nevnte hvilke dikt som spesielt hadde berørt henne. Og skrev til slutt at det var ekstra fint å få boken fordi hun visste at jeg ikke akkurat slengte dem rundt.
Da tenkte: Takk kjære Frøya, for kanskje det er sånn det er, jeg kaster ikke ordene mine rundt omkring. Kanskje de må leites etter. Og kan det ikke bare få være sånn?
Commentaires