Håp er slitsomt

Håp er slitsomt, skrev min forfatter-venninne i ett av mange brev vi trøster hverandre med dette året. Poetisk og sant. Håp er slitsomt når de brister om og om igjen. Nå må den pandemien snart være over, tenker vi og lengter etter å legge planer og glede oss. Kjenner etter når vi gledet oss til noe sist, og må telle langt tilbake for å finne sist gang det kilte i magen med tanke på noe gøy som skulle skje. Jeg hadde egentlig sluttet å leite etter muligheter i alt det forbudte, nå skulle jeg sitte helt i ro til Kamilla sa at vi fikk lov å ha det gøy igjen. Men så er det en rund bryllupsdag som nærmer seg hos oss, og vi tok sjansen på å leite etter hva vi skal gjøre med den dagen. Tromsø, kom vi til, det er vel kanskje lov i begynnelsen av juni. Og spennende å reise til et sted vi aldri har vært. Bare det å sette seg på et fly, å våkne på hotell i fremmed by! Vi fikk glede oss i to hele dager. Så ble flyet kansellert, og de satt ikke opp et nytt den uken i alle fall... Håp er slitsomt.

Altså, jeg vet at vi er heldige her nord. At vi ikke er hardt rammet, at vi har en stat som passer på oss og at mange har det mye, mye verre. Men jeg har kommet til at det er lov å være lei likevel, når det dypt menneskelige behovet for kontakt og bevegelse er tatt fra oss. Og det er mye vi savner nå! Å sitte tett, tror jeg er det jeg savner mest, å dele opplevelser. Og jeg savner alle de jeg ikke kan møte for de bor for langt borte. Men jeg er så heldig å ha en korona-venn helt i nærheten. Vi ble enige om å være hverandres kontakt utenom de vi bor sammen med, og vi har leitet etter ting å finne på, som har vært lov og mulig å gjennomføre. Som å gå tur et annet sted eller finne en åpen kunstutstilling. Rett før påske satt vi to i en liten ruinkirke sammen med 10 andre og ble sunget og spilt Bach for. Det var magisk! Jeg var tørr svamp som suget alt til meg og visste jeg måtte leve på det lenge. Nå er det ganske uttørket igjen inni meg igjen, jeg er desperat etter å oppleve noe annet enn meg selv og min hverdag. Det er så navne-beskuende og trangt at jeg får snart ikke puste. Men: I dag skal jeg få vaksinen! For første gang i dette livet, en fordel av å være kronisk syk. Det hjelper foreløpig ikke, alt er like forbudt for det. Men det betyr at det nærmer seg, noe ett eller annet bedre nærmer seg.

Jeg har solgt en del i det siste, flere bøker og et bilde. Så jeg holder på å lage nye for å fylle opp i nettbutikken. - Og fordi jeg elsker å lage dem, selvfølgelig! - Det kom flere bestillinger på fysiske utgaver av SONE#21, diktene med pandemi-ord jeg delte på nett i april. De ble sendt av gårde før helgen, men denne ene ligger fortsatt igjen i nettbutikken.