Fornøyd??

Det er akkurat nå 80 medlemmer av denne nettsiden, og ca halvparten leser det jeg skriver her. Det er 500 følgere på Instagram, en fjerdedel ser og en enda mindre del liker det jeg legger ut. Og jeg kan jo ikke være fornøyd med det, hører jeg stadig. Jeg må jobbe for flere følgere, flere klikk, mer oppmerksomhet, og ikke minst mer salg! Så jeg leiter innimellom etter noen som kan lære meg dette som jeg ikke skjønner. Alle sier: - Bruk tid på sosiale medier! Men jeg må jo vite hva jeg skal gjøre der, å skrolle rundt gir hverken mening eller flere engasjerte følgere. Jeg finner noen som liksom skal kunne det, og de sier: - Gjør som meg, jeg følger min egen brilliante hjerne og deler alt jeg gjør, bli som meg og finn din egen stil. Akkurat. Noen tilbød meg å finne ut hvor lett nettsiden er å finne når man søker på nett, og resultatet var selvfølgelig nedslående. De skulle for en fin sum i måneden sørge for at jeg kom mye høyere opp når noen søker på forfattere, som om folk flest søker på forfattere annenhver dag. Så er det de stadige tilbudene om en bedre mobilavtale siden jeg har eget firma: - Få nytt abonnement og spar 80 kr mnd! Og jeg husker ikke om mannen i andre enden sa det rett ut sist jeg svarte at jeg er fornøyd med det jeg har, men budskapet var tydelig: - Er du fornøyd, er du helt dust, eller? Og jeg veksler mellom å holde fokus på at det rekker at noen blir berørt av det jeg skriver, at jeg vet at noen leser om det jeg jobber med (som deg!) og heier på meg, jeg trenger vel ikke brøle? Må jeg dele alle steder jeg er, alt jeg spiser og hvordan det slutt havner i do for å være interessant? Kan jeg ikke få lov å være fornøyd?

Men det er andre dager, som disse, da jeg er skikkelig motløs over dette at jeg ikke får gitt ut det jeg jobber med og legger så mye inn i. At helgens lille utstilling i eget rom på et julemarked gikk sånn passe…. Det var ikke stedet folk kom for å kjøpe bøker eller se på kunst, og det hjelper jo litt å vite. Men det gjorde noe med meg og stå der og se alle de likegyldige blikkene, folk som snudde da de oppdaget at det bare var håndlagede bøker og bilder på rekved jeg hadde å tilby. Redningen ble nydelige mennesker som kom bare for å se mitt arbeid, som ble stående å lese og samtale, og av og til kjøpte noe. Min yngste kunde noensinne var en tenåring som skrev selv og var helt målløs i møte med bøkene mine, som ville ha en men ikke klarte velge for alle var så fine og strøk over dem med forsiktige hender. En venninne kjøpte flere julegaver og en annen en bok til seg selv. Det hjalp jo. Men mismotet sitter i: At det jeg skriver blir lest av så få, at jeg ikke har det som trengs for å nå ut med det. I helgen ønsket jeg sterkt at jeg kunne slutte å skrive. Kanskje begynne å se på tv og strikke? (noe som fikk mannen til å skrattle, bare av tanken) Men jeg vet jeg ikke kan slutte, og nå sitter jeg her ved pc`en og jobber med å få lagt de nye bøkene jeg har laget i det i nettbutikken, for de fortjener vel det….