top of page
Search
  • Writer's pictureSynnøve Virkesdal

Etterpå

Jeg fant en tekst skrevet i advent 2020, og den fikk meg til å tenke:


Desember 2019: Nå henger det flere papir-engler i vinduet vårt, jeg henger opp en ny for hver dag i advent. Og kanskje er jeg også omgitt av engler. Til daglig ser jeg dem ikke, men plutselig oppdager jeg dem: Noen som henter meg når bilen har stanset midt i en tunell, eller når jeg har operert øyet og ikke ser noen ting. Noen som lurer på hvordan jeg har det og faktisk virkelig vil vite det. Og smilet, det som kan oppstå når blikk møtes og både jeg og du plutselig bare smiler uten at noen av oss vet hvorfor, det kom bare, smilet. Da vet jeg at jeg har kjent et streif av noe større enn meg selv, et sendebud ovenfra. For det er vel det engler egentlig er? Desember 2022:

Jeg henger opp en papirengel i vinduet hver dag denne adventen også. Men kjenner når jeg leser dette at mitt forhold til menneskene rundt meg har forandret seg disse årene, og jeg oppdaget det ikke før jeg leste dette… Det å gå så lenge omgitt av denne redselen for nærhet da vi skulle oppføre oss som om alle rundt oss bar døden med seg, den gjorde fysisk vondt. Og jeg gledet meg sånn til etterpå, til livet skulle bli seg selv igjen. Men har jeg kommet nærmere de rundt meg? Jeg er kanskje mindre opptatt av masker enn før. Men mest har jeg faktisk bare blitt travlere! Det kjennes som jeg fortsatt har mye å ta igjen, så høsten har vært intens og for travel. Jeg løper rundt og har for lite tid til venner jeg gjerne vil treffe (de har gjerne ikke tid de heller, forresten!) Er delvis til stede når jeg møter noen, for hodet mitt er ofte på vei videre til neste gjøremål. Og jeg stusser fortsatt hver gang jeg har lyst å gi noen en klem, staser og spør først om vi skal…? Målet for juleferien og resten av vinteren er derfor å ha noen blanke dager innimellom. Dager til å skrive eller lese eller gjøre ingen av delene. Uten å se på klokken fordi det er noe jeg skal rekke. Komme nedpå, kort sagt. Og da, hvis det oppstår et møte, er jeg kanskje mer på plass enn når jeg fyker rundt og skal gjøre alt mulig og ta igjen det tapte. Jeg vil gjøre mer av det som jeg definerer i min aller korteste diktsamling, «Definisjonar»:


Ro:

Drikke kaffe

med båe hender


Men du som leser, har ditt forhold til menneskene rundt deg forandret seg etter at samfunnet ble normalt igjen?




48 views0 comments

Recent Posts

See All

Comments


bottom of page